Resdagboken
På sykehuset i Ho
På sykehuset i Ho

Uke 2

Sunday 9 August 2015 Accra, Greater Accra Region, Ghana
  • 505 Views
  • 0 Comments
Report

Ghana uke 2

Ny uke - nye ghanesiske muligheter! Mandag våknet vi friske og raske på det fine hotellet til Steve. Denne uken hadde vi planer om å jobbe på et annet sykehus, et offentlig lokalsykehus, men planer er jo til for å forandres. Raphael var sterkt ønsket tilbake på Focos siden det var tynt med ryggkirurger der. Faktisk så tror jeg "prof" var eneste ryggkirurgen, også var det én nevrokirurg og et par 'generelle' ortopeder. Og tilogmed Raphael ble nok smigret av forespørsel fra selveste Boachie. I tillegg var det en streik på gang blant legene på lokalsykehuset, så det var lite for han å bidra med der. Vi jentene derimot, hadde lyst til å se et lokalsykehus fra innsiden, så vi tilbragte mandag og tirsdag på lokalsykehuset i Ho; Volta Regional Hospital. Der jobbet bla Steves datter, og en annen gammel venn av Raf - begge leger. Dermed ble vi jo tatt godt imot også her, og som vi etterhvert har begynt å venne oss til så ønsker de velkommen med "you are welcome" når man kommer til et nytt sted. Thank you, svarer vi, og smiler så pent vi kan - takknemlige som bare det for at vi får komme og se. Så slik ble det at Raphael dro hjem til Accra og jentene ble igjen i Ho.

Joda, så det var uten tvil interessant å se et offentlig Ghanesisk sykehus fra innsiden, og første dagen var vi med på operasjonsstuen og observerte. Det var det flere som gjorde, det sto i allefall seks personer i en gruppe inne på stua som ikke var direkte involvert i operasjonen, men som sikkert hadde en eller annen form for indirekte funksjon som utenforstående nordmenn ikke kunne helt forstå. Jeg kunne skrevet en lang stil om alle ulikhetene mellom her og hjemme, men jeg skal spare deg for det. Den store og mest betydelige forskjellen er jo såklart økonomien - og det slår meg at de får gjort mye for veldig lite penger her. Nesten alt av utstyr er flergangs, som dekking og frakker. Det var nesten ingenting i søppelbøtta da operasjonen var ferdig,annet enn noen brukte hansker og litt kompresser. Imponerende! ..og ganske pinlig å tenke på vårt eget forbruk og hvor mye søppel vi produserer.

Som nyutdannet operasjonssykepleier har jeg jo det siste halvannet året fått innprentet alle mulige korrekte måter å gjøre ting på. Alt skal være sterilt, dobbelsjekket, kunnskapsbasert og i det hele tatt. Og akkurat som jeg hadde forventet, så var de samme prisippene her, men veien til målet er annerledes. De gjør så godt de kan med det de har - stort sett. Vi var vitne til en prostatectomi (transvesical - for spesielt interesserte, en litt gammeldags teknikk som ikke brukes så mye i vesten lengre), en orchiectomi (fjerne testikkel) og et keisersnitt. Det var med stor iver vi fulgte med, og den nyutdannede opr.spl prøvde å suge til seg ny lærdom - ikke alt skal tas med hjem til norge, men så mye som mulig skal legges på minnet. Vi snakket med oversøster på operasjonsavdelingen og hun hadde bare én operasjonssykepleier, stakkar. Hun ble i alle fall glad for litt donasjoner fra gjestene.

Vi savnet dessverre litt av den medmenneskelige delen av sykepleien her. Selv er vi rimelig oppgitt over alt "gnålet" på sykepleierutdanningen hjemme om etikk, medmenneskelighet og omsorg. Men her virker det som de hoppet over den timen.. Det var ingen som snakket med eller informerte pasienten som lå våken på operasjonsbordet (lokalbedøvelse). Det var ingen som gav et teppe til pasienten som lå og hutret på postoperativ (han var våt og kald og AC var på for fullt). Ingen spurte hvordan det gikk, eller kom med betryggende ord til en engstelig pasient, i alle fall ikke på den tiden vi var der. Da damen som hadde gjort keisersnitt var kvalm og kastet opp, var det kun tre nordmenn som engasjerte seg i å hjelpe. Jeg skal ikke plage deg med detaljene om det, men det var dårlig med oppkastposer, papir og kvalmestillende medisin som vi har i haugevis hjemme.

Mandag kveld ble tilbragt på hotellet der vi fikk skravle litt mer med Steve og hans familie. Steves sønn har flyttet til Ålesund og jobber for Aker Solutions, så verden er liten. Steve hadde vært på besøk i Norge og synes det var ok, men det var ikke aktuelt for han å flytte dit. Han hadde det fint som han hadde det i Ghana. Å snakke med Steve og høre hans fortellinger gav meg en viss ro i sjelen. Noe av klokheten var også tydeligvis smittet over til sønnen Frederick, 25år. Han mente at facebook og tv var vel og bra, men kun i små mender, ellers risikerer man å gå glipp av andre, viktigere ting som livet har å by på.

Tirsdag dro vi tilbake på sykehuset og fikk se litt mer av de ulike avdelingene. Utenpå ser sykehuset veldig fint ut, mange små bygninger i en klynge med gangstier imellom - som en liten landsby. Innenfra er det enkelt møblert med plaststoler og benker til ventende pasienter. Det er lite luksus, men akkurat nok. Vi fikk besøke sengeposten for menn, der vi møtte et par av pasientene fra operasjon dagen før. Det var en stor lettelse å se at mannen som hadde ligget og hutret på postop uten dyne og pute, nå så ut til å ha det bedre. Jeg ønsket god bedring og han sa at hvis Gud vil, så går det nok fint. Gud vil nok se til at det går bra med deg, sa den norske hedningen og strøk den tynne mannen på armen.

Ja, så etter to interssante dager i Ho, satte vi oss på bussen tilbake til Accra. Raphael og Kosi hadde jo kjørt avgårde dagen før med bilen, og vi var gira på å prøve oss litt på egenhånd som liksom-backpackere. Det var akkurat så enkelt og bekvemt som i for eksempel Guatemala; busstasjonen lå bortgjemt i sentrum og var som et eneste stort kaos for en utenforstående. Ingen skilter, ingen busser som hadde noe opplysninger om hvor de skulle hen. Raphaels ord, "Ghana er ikke laget for utlendinger, men for ghanesere", kom til sin rett. Hadde ikke Fred kjørt oss til busstasjonen, hadde vi aldri funnet den. Det vil si, vi hadde selvsagt funnet den hvis vi hadde spurt om veien, for ghaneserne er både vennlige, hjelpsomme og engelsktalende. Så det å spørre om hjelp eller om veien her er den enkleste sak, eneste risikoen du tar er at du får en ny venn på Whatsapp.

Altså, busstasjon full av folk, minibusser og biler og ingen som helst opplysninger om hvilken buss som skal hvor. En hvit minibuss som rullet inn på plassen skulle tydeligvis til Accra, det sørget Fred for å opplyse oss om. Problemet var bare at det var mange som ville til Accra denne tirsdagen, og til tross for at bussen hadde 15 seter, var det dobbelt så mange som stilte seg opp foran døren og begynte å presse seg inn. Jeg, som har mye hedmarking i meg, trakk litt unna og tenkte som så at "jæ kænn da vente på næste buss, je..". Problemet er bare at det er like mange mennesker som vil på neste buss, om den i det hele tatt kommer. Men heldigvis er Veronica fra en kultur med en evne til å ta på seg tjukk hud og frekke albuer så hun albuet seg vei innover mot døren med Torunn og hedmarkingen hakk i hel. Og slik kom vi oss inn på bussen og til Accra.

Apropos det å være på farten i Ghana.. Noe av det som er veldig positivt her, er at uansett hva du måtte trenge underveis, så får du kjøpt det langs veien. Vet hvert veikryss vrimler det av folk som vil selge deg nøtter, mentos, vann, mobillader, kart, frukt, ja egentlig hva det måtte være. Hvis man har noe å selge, så setter man seg etter veien, stiller opp varene og selger. Har du et par gamle tv'er og noe ananas; alt i orden, det er ingen som dømmer deg for at du har et litt snodig vareutvalg. Noen tomater og litt tupperware; du har en butikk:) Det er bare å rulle ned vinduet og slenge ut noe Cedis, så får du noe godt i retur.

Resten av uke 2 ble tilbragt på Focos sykehuset. Det var hyggelig å komme "hjem", og hjertet mitt smeltet litt da operasjonssykepleier Henrietta fikk øye på meg og ønsket "welcome back, sister". Det var gøy å være tilbake, litt mer varm i trøya enn uken før. Raphael opererte rygg etter rygg, og jeg hang med som best jeg kunne. Så mye utstyr per operasjon har jeg vel aldri sett før, så for en urutinert nyutdannet så ble mye veldig uforståelig. Heldigvis heter "Cobb" "Cobb" her også - så den kunne jeg i alle fall. Kirurgien de driver med på dette sykehuset er veldig avansert, fordi pasientene som regel er veldig skjeve i ryggen før de kommer på sykehus. Hjemme i vesten begynner behandlingen på et mye tidligere stadium, så vi ser sjelden eller aldri så skjeve rygger hjemme som det vi ser her. Heldigvis ser vi at pasientene får god behandling, og de virker fornøyde. Noen er kommet fra land langt unna, f.eks Etiopia, og de er noen tapre, små helter disse barna som er på sykehuset i uker og måneder uten foreldrene. Heldigvis får de med seg en "hjelper" fra hjemlandet som blir som en slags reserveforelder under oppholdet.

Onsdagen var Veronica sin bursdag og siden Vero elsker oppmerksomhet så satte vi alt søkelys på henne denne dagen. Noen medbragte ballonger fikk tjene som gratulasjon på morgenkvisten, og etter jobb feiret vi med deilig, indisk middag på en resturant i byen. Sjåføren Kosi er blitt en del av gjengen, han er med oss overalt og venter tålmodig. Han ble seff invitert med inn på middag, men hva han synes om den indiske maten,det vites ikke. Favoritten er banku og kylling, og han er ikke akkurat begeistret for noe annet enn den lokale maten.

På fredagen ble det fest hjemme i Raphaels hus. Det ble en kombi av bursdagsfest for Vero, og avskjedsfest for Raphael som snart skulle forlate oss. Terassen ble fylt av venner og naboer, og vi spiste og skravlet og danset inni natten. Vi lærte oss bla. en dans til en sang som hamdler om å bære noe på hodet, for alle her går jo rundt og bærer noe på hodet. Klart vi må synge om det!

Tross harde forhandlinger og forsøk på overtalelse fra oss, så måtte Raphael dra hjem til Norge på søndagen. Vi hadde hatt det ille trivelig sammen og alle synes det var synd å miste et medlem av gjengen, men vi måtte tappert vinke farvel på flyplassen i Accra. Dermed var det oss tre jentene igjen, tre uker til i Ghana. Raf var så snill å la oss bo i huset sitt, og sørget for at vi hadde alt vi trengte og litt til før han dro. Allikevel var det rart å være alene igjen i huset. Men alene er man aldri her i Ghana. Første etasje og nabohusene på tomten til Raf er full av familie og andre venner av Raf som vil hjelpe oss med det vi måtte trenge. Vi utvekslet nummer med Kosi, sjåføren med det store smilet, og avtalte handletur dagen etter.

Inger Ensby
Last active at - from Oslo, Norway
subscribe

Get updates by email

Enter your name and email address, you will receive an email every time any of the following members update their trip.

Close

Log into Facebook

Forgot Password? Register
Close

Register