Resdagboken
Tre glade jenter etter lang flytur - endelig fremme:)
Tre glade jenter etter lang flytur - endelig fremme:)

Uke 1

Sunday 2 August 2015 Accra, Greater Accra Region, Ghana
  • 891 Views
  • 1 Comments
Report

Ghana uke 1

Tid for ny tur og nye reisebrev:) Nå er det Ghana som er reisemålet. Nytt kontinent - nye muligheter! Dette blir en annerledes tur; min gode venninne Veronica er det eneste faste innslaget. I tillegg reiser vi med Torunn,en god og sprudlende kollega fra ortopeden på Riksen. Men ikke nok med det; Raphael (en av våre kjære ryggkirurger) er også med, og det er han som er grunnen til at akkurat vi dro akkurat hit akkurat nå. Han er nemlig fra Ghana og har invitert oss med nedover. Som den flinke ryggkirurgen han er,så er han jo ønsket både her og der og istedet for å bruke ferien på å ligge på latsiden så velger han å ta i et skippertak for ryggpasientene her i Ghana. Og vi er så heldige å få bli med - forhåpentligvis kan vi også bidra litt, uansett kommer vi til å lære masse:)

Det å bli invitert med på å jobbe på sykehus i Afrika er jo som en liten gave fra himmelen; da Raphael nevnte dette for første gang så var det ingen tvil - selvsagt blir vi med!!! Og etter ett og et halvt år med studier er jeg mer klar for tur enn noensinne. Overkokt og overdue og underernært på opplevelser - utenom de opplevelsene man får inne på operasjonsstuen,selvsagt - for de er det mange av! For det har ikke manglet på nye intrykk den siste tiden, det skal sies. Studier og praksis og ny jobb har tatt mye av oppmerksomheten og det har vært kjempemoro, men nå er det på tide å komme seg ut i verden igjen.

Så - etter å ha ordnet pass, visum, søknader og spurt Raphael masse dumme spørsmål (trenger vi adapter, skal vi ta med sengetøy, hva skal vi EGENTLIG gjøre på dette sykehuset,osv..) så gikk turen sydover. For å komme direkte i reisemodus valgte vi en av de mer hardcore variantene av reisealternativer; vi valgte den med lengst mulig stopover uten at det blir fornuftig å leie seg hotellrom. Altså en 8-9 timer på flyplassen i Dubai. På den måten kom søvnmangel, klamhet, våtserviettliv og ubehagelige sovestillinger inn med "morsmelka" og vi er døpt og klare for tur. Lite visste vi at Raphael hadde et ganske så flott hus med alle fasiliteter. Så det første møtet med Afrika ble slettes ikke så svett og masete som vi hadde håpet på. Vi ble hentet i airconditionert firehjuling på flyplassen og kjørt til huset der bagasjen ble båret opp. All den mentale forberedelsen til ingen nytte. Heldigvis var det ikke vann i Accra grunnet en sprukket vannledning, så vi fikk ikke dusjet på noen dager. Dermed kom reisefølelsen tilbake for en stund. Mandag kveld la vi oss, slitne og våtserviettrene - spente på fortsettelsen...

Meen - vi kom hit (delvis) for å jobbe og neste morgen dro vi på sykehuset på andre siden av byen. Sykehuset heter Focos Hospital og er startet opp av en venn av Raphael ved navn Professor Oheneba Boachie-Adjei. Uten å overdrive så tror jeg han er en av verdens dyktigste ryggkirurger og på Focos behandles de mest alvorlige skoliosene i hele Afrika. Focos ble opprettet i 1998 av Boachie selv, eller "prof" som de kaller han og er en privat, non-profit organisasjon. Som splitter nyutdannet operasjonssykepleier så føler jeg meg mer enn kvalifisert nok for å jobbe med en av verdens beste ryggkirurger på et sykehus i et fremmed land. Hva heter egentlig "pjang" på engelsk? I dont know.

Altså vi kom til Ghana på mandag og på tirsdag dro vi på sykehuset. Spente satt Vero,Torunn og jeg som tre tente lys i baksetet på Raphaels bil med sjåføren vår Kosi og Raphael foran. Kosi er rå på å unngå hull i de dårlig vedlikeholdte Ghanesiske veiene, og har verdens største smil.

Vi ble på Focus den uka og det var en positiv opplevelse å komme dit. Vi ble tatt godt imot og vi forsto raskt at her er de eksperter på noe vi ikke ser så mye av hjemme. Alvorlig skjev rygg (skoliose) behandles ofte med strekk og senere en fiksasjon/avstiving av ryggsøylen. Denne typen strekk (Halostrekk) vil si at det settes en liten ramme på hodet som skrues fast i skallen (lite inngrep i narkose) og så monteres det en strekk som drar hodet oppover for å rette ut ryggen. Etter en viss tid (måneder) er ryggsøylen delvis rettet opp av strekken, og man kan gjøre en avstiving av ryggen. Denne behandlingen har vi på Rikshospitalet, men i liten skala - kanskje 1-2 pasienter i året. På Focos derimot, er det plenty med halopasienter og det første som slo oss var at dette må være et supert sted å være for de som gjennomgår denne behandlingen. Det var masse barn som gikk med halostrekk og her er de kommet noen skritt lengre enn vi har hjemme i Norge. Utstyret er moderne, og barna styrer mye mer av behandlingen selv. De trenger ikke ha på strekken 24/7 - de kan ta den av med måltider og for trening. De lærer selv å hekte strekken på og av og kan dermed frese fritt omkring på sykehusområdet og er mye mer aktive og selvstendige enn de blir med det vi kan tilby hjemme. Jeg ble lang i maska da en av guttene kom i full fart i en liten nedoverbakke i sin halorullestol,tok en liten brekksladd og lukeparkerte utenfor kafeteriaen, hektet seg av strekken og løp inn for å spise lunsj. Dere som jobber på ortopeden hadde blitt så imponert av å se disse barna:)

Boachie har jobbet i mange år i New York og har tatt med seg en del av den amerikanske sykehuskulturen til Ghana. Dermed var det ganske moderne og fancy og slettes ikke så enkelt som mange kanskje ser for seg når jeg fortalte at jeg skulle "jobbe på sykehus i Afrika". Her er utstyret tipptopp, operasjonsstuen er fire ganger større enn vår, og sikkerhet i høysetet. Det gjøres "safe surgery" timeout før operasjonen begynner, slik vi ganske nylig også har begynt med i vesten. Forskjellen fra hjemme var at timeouten avsluttes med en aldri så liten bønn, der de ber for pasienten og for at operasjonen skal gå bra. AMEN sa alle i kor før kniven ble satt. Første gang kom det litt overraskende på meg, neste gang stemte jeg i; Amen!!!!

Så første uken i Afrika ble en veldig positiv en på Focus. Fredag ville Raphael ta oss med på tur til landsbyen der han vokste opp, og vi pakket sekkene og gledet oss til å se mer av landet. Raphael vokste opp i en liten landsby i Volta Region (fylke) som heter Fodome Xelu. På vei dit, kjørte vi innom geitefarmen han (ja, Raf har mye baller i lufta) og hilste på geitene hans. Veldig moro - de luktet akkurat like godt som geitene hjemme i Ås.

Rafaels mor fylte nettopp 80 og lever i beste velgående i Fodome, som vi valgte å sammenligne med Rakkestad fordi byen består pretty much av én gate eller "stripe". Og der stopper likhetene; denne landsbyen har ikke forandret seg mye de siste årene, og Raphaels gamle hus og gamle skole sto fortsatt der i all sin prakt og enkelhet. Det var et sjarmerende lite sted og vi ble ønsket hjertelig velkommen av Raphaels familie, som bodde i et ganske så fint hus bestående av flere små hus. Man er liksom alltid ute her, når man går fra soverommet til kjøkkenet eller til do, så går man ut og så inn igjen. Samme på sykehuset; operasjon, lab, kjøkken, sengepost er alle i hver sine søte små bygg.

I kjent Ghanastil så ble det disket opp når vi kom på besøk til Rafs familie; damene bøyde seg ned over grytene og satte i gang matlagingen som foregikk utenfor kjøkkenet over åpen ild i tussmørket. Rykende, deilig middag fikk vi. Maten her er kjempegod; de lager noen deilige gryter med kjøtt og grønnsaker i som smaker helt herlig. Attåt kommer ofte noe som heter banku eller fofo som er noe slags maismelbasert stappe, ligner litt på potetstappe. De har god tilgang på frisk frukt og grønnsaker, og blant annet avokadoen her er fantastisk god!

Samme kvelden (fredag) fikk vi nyss i at det var en begravelse i nabobyen, så vi kastet oss i bilen igjen og kjørte bort. Det var en helt spesiell opplevelse, og for første gang slo det meg hvor langt hjemmefra jeg var. De hadde "wake" fredag kveld, der de våker over den døde utenfor hennes hus. Den avdøde var en eldre dame, derfor var begravelsen som er feiring av hennes liv, og ikke som en sørgesermoni. Masse mennesker var samlet i musikk og dans utenfor damens hus. Slik skulle de holde på langt utover kvelden og natten. "Konferansieren" ønsket tilogmed 'velkommen til våre gjester som har kommet langveisfra' over høyttaleren så vi følte oss med en gang velkommen. Folkene her er så varme og velkomne; ingen vurderer deg utfra utseenede eller lurer på hva du gjør på festen deres - de bare smiler og vinker. Kultursjokket slo inn over meg - men fikk igjen en bråstopp da vi hilse på en norsktalende ghanesisk venninne av Raphael som bor på Grønland i Oslo. Hun var, som han, tilbake i gamlelandet på besøk. Plutselig var vi ikke så langt hjemmefra likevel.

På lørdag var vi med i kirken på neste del av begravelsen; gudstjenesten. Den gikk selvsagt ikke rolig og stille for seg. Den store, fine kirken var stappfull og folk fra landsbyene omkring var på plass. Vi satte oss på en benk og lot intrykkene strømme inn; det var fire prester som holdt sermonien og imellom preken, taler om den døde og bønn, kom det musikk, trommer og dans. Noen som var trøtte etter våkennatten kvelden før, lente seg bare fremover og tok en lur med hodet på benken foran. Noen sang høyrøstet, andre danset til musikken. Lite tårer å se, bortsett fra i øyekrokene til noen rørte nordmenn på en av de bakre benkene. Noen barn som kjedet seg, kom og satte seg på norske fang og ville prate og leke. Et kamera ble fort god underholdning og plutselig var både kameraet og jenta borte, og litt senere kom hun tilbake med minnekortet fullt av flotte bilder av folk - bilder jeg ikke hadde turt å ta selv. Takk, ukjente jente!

Videre dro vi til den lokale turistattraksjonen; Wli Waterfalls - vestafrikas største fossefall. For første gang på turen fikk vi øye på andre "obronis". Wli Waterfalls var et nydelig sted, og det gikk ikke lenge før vi var uti vannet. Med underskudd på dusjing, så fikk vi tatt igjen for flere uker her; vannet fosset ned i hodene våre så hardt at det gjorde vondt, og det ble vanskelig å puste med alt vannet og vinden som vannet dro med seg. Det føltes som å stå midt inne i en orkan, det var kjempemoro bare man fant pusteteknikken. Vi moret oss stort og tilogmed overlege Raphael ble 10 år gammel inne i orkanen. Noen damer ville gjerne hente drikkevann fra innerst under fossefallet, men var ikke like tøffe som vikingene fra nord. Dermed ble vi vannbærere og sørget for rent og deilig drikkevann til de takknemlige damene.

Videre gikk helgeturen til Kpando der vi sjekket inn på Marks Hotel, enda en kompis av Raf. Her hadde de utekino som vi koste oss med før det ble samling rundt bordet med god mat, øl og tilogmed sigar og whisky for enkelte. Den kvelden ble det bytur, der Marks kones bror gjorde alt han kunne for å lære Vero og meg litt afrikansk dans. Vero har i det minste noe sydlig blod i kroppen, men min norske rumpe slet med takten og ristingen. Moro var det lell.

Etter Kpando gikk turen videre til Ho og til Steves Hotel. Gjett én gang - jepp, Steve er en kompis av Raphael(!). I Ho var det store ting på gang; de skulle nemlig feire "Ghanas most beautiful" og det gikk ikke stille for seg. Vi kom akkurat i tide så vi fikk med oss prosesjonen av høvdinger og trommer og musikk som gikk fra hotellet til stadion der festen var. Vi duret etter, og sammen med tusenvis av Ghanesere gikk vi rundt på stadion og prøvde å få et glimt av showet. Dessverre var stadion i Ho bygget rundt en liten forhøyning, slik at showet foregikk oppe på det høyeste punktet på sletta, så selv en høy nordmann slet med å få et glimt av showet. Det som var moro, var at Steves hotel var sentrum for kveldens fest, så vi fikk tatt noen bilder av missene, og vi fikk noen nye venner på Whatsapp. Du skal ikke skravle lenge med en Ghaneser før det er på tide med utveksling av navn og nummer, så vi har mange nye venner nå i forskjellige usosiale medier.

Ok, dette var alt for denne gang, kommer litt bilder etterhvert også, men de har de fleste av dere sikkert sett på facebook for lenge siden.. Ta-da!

Inger Ensby
Last active at - from Oslo, Norway
Comments
Posted By Stevhomb

Achat Cialis Us Presidone On Line 250 Mg Amoxicillin Capsule For Dogs

subscribe

Get updates by email

Enter your name and email address, you will receive an email every time any of the following members update their trip.

Close

Log into Facebook

Forgot Password? Register
Close

Register